Tåtten om Volse/Vǫlsaþáttr

Volsetåtten er en snurrig liten historie som vi finner i Flateyjarbók – et storslått islandsk verk om norges tidlige historie forfattet i 1390-årene. Der er den en del av Olav den Helliges saga, og beretter om da Olav på en av sine ferder havner i et litt pussig rituale hos en hedensk bondefamilie "på et nes ett eller annet sted."

Olav og et par av hans kumpaner ankommer gården i forkledning, og kaller seg alle Grim. De blir møtt velkommen og bedt inn på mat og et sted å sove. Etter måltidet hentes Volsen frem, en hestepenis som er forskriftsmessig tørket, pakket i lin og løk og lagt i et skrin. Volsen sendes rundt bordet, og hver av familiemedlemmene inkludert trell og trellkvinne, sier etter tur frem et kort vovet vers over den. Når turen kommer til Olav så kaster han volsen til hunden, som glefser i seg hele stasen.

Volsetåtten er omdiskutert. Noen mener den beskriver autentisk hedensk kult, mens andre igjen mener den er skrevet fra et kristent ståsted, for nettopp å fremheve Olavs og kristendommens overlegenhet over hedendommen. Jeg holder nok en knapp på det siste. Olav spiller i alle tilfelle rollen som den siviliserte helten som bringer opplysning og kristendom til de stakkars hedningene.

På tross av den tvilsomme moralen har historien vært inspirasjon for navnet på dette nettstedet. Selve ordet Volse, er forøvrig den norrøne varianten av det gresk/romerske Fallos.

Utgaven (og oversettelsen) under er hentet fra fra Finnur Jónssons Den Norsk-Islandske Skjaldedigtning, II bind (Gyldendal Nordisk Forlag, 1915) via Archive.org.

Vǫlsaþáttr

1. Karl hefr búit ok kona ǫldruð á andnesi einu hverju; átti son við seima Bil drengr ok dóttur drjúgskýrliga.	1. En gammel mand og en bedaget kone har bot på et eller andet næs; med sin hustru havde manden en sön og en meget forstandig datter.
2. Hér meguð sjá heldr rǫskligan vingul skorinn af viggs fǫður: þér er ambátt þessi vǫlsi allódaufligr innan læra.	2. Her kan I se et meget livligt lem. skåret af hestefader; dig, tjænestepige, er denne völse særdeles kvik mellem benene.
3. Ek sé gull á gestum ok guðvefjar-skikkjur, mér fellr hugr til bringa. heldr vilk þing en ljúga: kennik þik, konungr. kominn ert Ǫláfr.	3. Jeg ser guld på gæsterne og flöjlskapper; jeg får lyst til ringe; heller vil jeg kostbarheder end lyve; jeg kender dig. konge; kommen er du, Olav.
4. Aukinn ert vǫlsi ok upp of tekinn líni gæddr, en laukum studdr; þiggi mǫrnir þetta blæti. en bóndi sjálfr ber þú at þér vǫlsa.	4. Styrket er du völse og taget frem. omsvøbt i lin og stottet med løg; gid jættekvinderne vilde modtage dette offer; men du, bonde, tag selv völse til dig.
5. Myndi eigi, ef umb réðak. blæti þetta borit í aptan; þiggi mǫrnir þetta blæti, en sonr bónda sé þú við vǫlsa.	5. Dette offer vilde ikke, hvis jeg måtte råde. blive baret omkring iaften; gid — offer; men du bondesön, se mod völse.
6. Beri þér beytil fyr brúðkonur: þær skulu vingul væta í aptan: þiggi mǫrnir þetta blæti. en dóttir bónda drag þú at þér vǫlsa.	6. Bær lemmet til brudekvinder; de kun i aften væde det; gid – offer; men du bondedatter, drag volse til dig.
7. Þess sverk við Gefjun ok við goðin ǫnnur, at ek nauðig tek við nosa rauðum: þiggi mǫrnir þetta blæti. en þræll hjóna þrif þú við vǫlsa.	7. Det sværger jeg ved Gefjun og ved andre guder, at jeg nødig tager imod det rõde lem; gid — offer; men du husets træl, tag du mod völse.
8. Hleifr væri mér hálfu sæmri [þykkr ok økkvinn ok þó víðr] en volsi þessi, á verkdǫgum: þiggi mǫrnir þetta blæti, en þý hjóna þrýst at þér volsa.	8. En lev vilde være mig dobbelt kærkommen [tyk og fuld af avner og dog stor af omfang] om hverdagen, isteden for denne völse; gid — offer; men du husets pige, tryk völse til dig.
9. Vist eigi mættak viðr of bindask í mik at keyra. ef ein lægim [í andkætu]; þiggi mǫrnir þetta blæti, en Grimr, gestr várr, grip þú við vǫlsa.	9. Tilvisse vilde jeg ikke kunne dy mig for at drive det i mig, hvis vi to lå alene [på elskovslejet]; gid — offer; men du Grim. vor gæst, tag du volse.
10. Legit hefk jafnan fyr andnesjum, snævgum hǫndum segl upp dregit — þiggi mǫrnir þetta blæti. en Grimr. griði minn. grip þú við vǫlsa	10. Ofte har jeg ligget udenfor næspynter, hejst sejl med raske hænder — gid — offer; men du Grim. min fælle, tag mod võlse.
11. Sákat forðum. þó hefk farit víða, flent reðr fyrri fara með bekkjum: þiggi mǫrnir þetta blæti. en þú Aðal-Grímr tak enn við vǫlsa.	11. Aldrig har jeg för set. — og dog har jeg faret viden om — et opsmoget lem vandre rundt bænkene; gid — offer; men du Adelgrim, tag fremdeles mod völse.
12. Verit hefk stýrir ok stafnbúi ok oddviti allra þjóða: þiggi mǫrnir þetta blæti. en hundr hjóna hirtu bákn þetta.	12. Jeg har været styrer og stavnbo og alles anfører — gid — offer; men du, husets hund, forvar dette utyske.
13. Hvat er þat manna mér ókunnra, er hunduin gefr heilagt blæti: hefi mik of hjarra ok of hurðása, vita ef ek borgit fæ blætinu helga.	13. Hvad er det for mig ubekendte mænd, som giver hundene helligdommen; loft mig over dörtapper og over döråse, for at se om jeg kan redde helligdommen.
14. Legg niðr Lerir, lát mik eigi sjá, svelg eigi niðr. sártíkin rǫg.	14. Læg det ned, Lerer. lad mig ikke se, slug det ikke. din feje sårtispe.