Film

Omtaler og annet om film og filmrelaterte tema. Disse er hovedsaklig på engelsk.

Comrade Drakulich (Ungarn, 2019)

A man with a garlic necklace holding a crusifix.

Still from Comrade Drakulich, 2019

Her har vi en film som man nesten skulle tro var laget for Ravenheart. Blod, vampyrer, kommunisme og umulig kjærlighet i sin skjønneste forening. Dette er helt klart mer komedie enn skrekk, men til gjengjeld er det en svært vellykket komedie.

Handlingen er lagt til 1970-årenes Ungarn, hvor en veldedighetsaksjon blir satt i gang for å samle blod til Vietnam som er i krig med det imperialistiske USA. Til å kaste glans over innsamlingen inviteres en mystisk revolusjonshelt som tilsynelatende ikke har eldes en dag siden revolusjonens dager. Et ungt kjærestepar blir rekruttert til å holde oppsyn med den mystiske revolusjonshelten og finne ut av hans hemmelighet.

Dette blir forviklingar og etter hvert ustyrtelig morsomt. Anbefales!

Vera de Verdad (Italia, 2020)

Still from Vera de Verdad, 2020. Vera balancing on teh edge of a swimming pool at night.

Still from Vera de Verdad, 2020.

Den unge Vera forsvinner sporløst mens hun strør asken av sin døde hund fra en klippe i Italia. Samtidig våkner en eldre arbeider til live igjen etter et hjerteinfarkt i den argentinske fjellheimen. De to hendelsene er på et vis forbundet, men hvordan?

Vera de Verdad er en mystisk thriller/sci-fi historie som beveger seg i et kosmisk surrealistisk landskap samtidig som den er bemerkelsesverdig jordnær. Det er hele tiden menneskene som er i fokus, de etterlattet etter den forsvunne Vera, den gjenoppvåknede arbeideren som etter hvert får en nagende følelse av å ha tatt noen andres plass, og datteren som har et anstrengt forhold til faren sin i utgangspunktet.

Rollene får god tid til å utfolde seg, og historien blir fortalt igjennom deres egen oppdagelse av den. Dette er en film som kiler tankene, og spiller mye på følelsene til tilskueren. Det er godt, tilbakeholdent men levende fortalt. Dette er en film som stiller mange spørsmål, men som ikke forsøker å gi noen endelige svar.

En perle av en film om man liker underholdning som også får en til å tenke og undres over tilværelsen.

No Mataras (Cross the Line) (Spania, 2020)

No mataras poster.

No Mataras (Engelsk tittel: Cross the Line), 2020.

No Mataras starter rolig, men likevel med en intens nerve. Vi følger hovedpersonen tett fra første stund, og filmen lar karakteren få tid til å bygge seg opp. Det gjør den helt uten å ty til tilbakeblikk eller forklarende scener.

Selv om det starter rolig, eskalerer det etter hvert voldsomt. Den tette og håndholdte kameraføringen forsterer intensiteten og nærmest tar oss med inn i både handlingen og tankene til hovedpersonen.

Dette er intenst, og både Mario Casas som spiller hovedrollen, instruktør David Victori og cinematograf Elias M Félix har gjort en formidabel jobb med å lage en tett, svett og svært severdig film.

Rett og slett imponerende! Gakk hen og se!

Filmen fikk forøvrig pris for både beste regi og beste mannlige skuespiller på Ravenheart Internasjonale Film Festival i Oslo i 2021.

De Uskyldige (Norge, 2021)

De Uskyldige poster, ei jente ligger på en huske, men verden er opp ned.

De Uskyldige, filmplakat, 2021

Den største overraskelsen på åpningsdagen til Ravenheart Internasjonale Filmefestival i Oslo 2021 var Eskil Vogts nye film “De Uskyldige”. Riktignok hadde jeg gode forventninger til denne, arbeidet Vogt har gjort sammen med Joakim Trier i bl.a. Thelma har gitt en pekepinn om at dette kan være verdt å få med seg.

I en sommerdøsig forstad finner en liten gjeng av fire barn sammen, og oppdager at de besitter krefter som de ikke kan forklare, men heller ikke helt kan fortelle de voksne om. På tross av at nesten hele filmen foregår i strålende solskinn blir dette fort mørkt. Veldig mørkt.

Det er barna som bærer både historien og skuespillerprestasjonene her. De voksne er tilstede, men vi ser historien utfolde seg gjennom barnas perspektiv. Man føler nærmest man er en del av den lille gjengen, samtidig som vi ser den litt utenfra. Mesterlig filmet, mesterlig fortalt, og ikke minst; mesterlig skuespill fra de unge skuespillerne!

Filmen har premiere 3. september. Jeg anbefaler at du går og ser den!

Häxan (Sverige, 1922)

Djevelen kveler en kvinne. Stillbilde fra Häxan

Häxan, 1922.

Mitt første møte med denn fantastiske filmen var en visning på Rockefeller i Oslo under All Ears-festivalen i 2003. Noe av det spesielle med denne visningen var at et ansemble som bestod bl.a. av Maja Ratje og Ronnie Le Tekrø improviserte musikk til filmen. Med andre ord, en filmopplevelse godt utenfor det vanlige.

Men filmen festet seg, og jeg har sett den igjen flere ganger siden. Det er absolutt en film som står seg godt på egne ben.

Filmen er et tidlig forsøk på hva vi i dag vil kalle en dokumentar. Den begynner med plansjer, illustrasjoner og tablåer som viser frem filmskaperens forestilling om et middelalders verdensbilde. Derfra går det gradvis over til overtro rundt hekser og trolldom.

Denne delen av filmen er sjarmerende og kanskje litt naivt pedagogisk, men det virkelige gullet kommer når filmen går over i levende scener hvor skuespillere gjenskaper alt fra heksens hytte hvor hun koker sammen sine remedier, heksesabbaten (komplett med djevelen spilt av regissøren Benjamin Christensen selv), og selvsagt hekseprosessene og rettssaken.

Disse scenene er overraskende velgjorte! Ikke bare er scenografien detaljert og forseggjort, men skuespillerne yter også godt over hva man er vant til fra andre filmer fra samme periode. Versjonen jeg har fra Criterion Collection er også nydelig gradert i en brunaktig rød eller blå farge alt etter atmosfæren i de forskjellige scenene.

Som dokumentar har nok ikke Häxan særlig verdi i dag, om den noensinne hadde det, men som en underfunfig og svært underholdende del av tidlig filmhistorie er den gull!

Dette er absolutt en film verdt å se!

Veiviseren (Norge, 1987)

samisk gutt som sikter rett mot seeren med pil og bue.

Stillbilde fra Veiviseren (1987).

Veiviseren blir for meg stående som en av Norges beste filmer igjennom tidene. (Noe jeg tydeligvis ikke er alene om.) Jeg er ikke sikker på hvor mange ganger jeg har sett den nå, men av og til må den bare plukkes frem igjen og sees på nytt.

Her klaffer rett og slett det meste. En spennende historie, storslått vinterlandskap, en usansynlig helt. Om det skal være noe å utsette på filmen er det kanskje at fiendene i fortellingen (Tsjudene) fremstår som helt umenneskelige og uten empati. De ser ikke ut til å ha noen annen motivasjon enn å være onde. Men så er de også onde på en så gjennomført måte at det fungerer likevel.

Om du ikke har sett denne perlen av skandinavisk film, anbefaler jeg at du gjør det. Og har du sett den er det sikkert på tide å se den igjen!

Killungard (Norge, 2018)

Nina-Shanett Arntsen in Killungard

Nina-Shanett Arntsen som Anniken i Killungard (2018).

Det gror og spirer i det norske undergrunnsmiljøet for skrekkfilm. Killungard er ett av mange bevis på det. Regissør Magne Steinsvoll er fra før kjent for O’Hellige Jul som han gjorde sammen med Per-Ingvar Tomren. Denne gangen står han på egne ben. Og det rimelig støtt etter min mening.

Killungard er en god gammeldags spøkelsesfilm, uten for mye fiksfakseri. Her er det ikke effektene som driver spenningen, men historien, skuespillerne og det visuelle. Spesielt Nina-Shanett Arntsen er et blinkskudd i rollen som Anniken. De filmtriksene som er brukt er gjort med måte og god effekt. Noen nikk til klassikere innen genren har det også blitt plass til.

Jeg så filmen først på Ramaskrik i 2018, og likte den allerede da. DVD utgaven som er tilgjengelig nå er noe klippet om, noe som etter min mening har gjort den enda bedre. Den fremstår som strammere og mer sammenhengende enn hva vi fikk presentert på Ramaskrik.

Alt i alt en framifrå og tidvis gåsehudfremkallende spøkelseshistorie fra Nordvestlandet, og en god anledning til å støtte et knippe norske uavhengige filmskapere. Anbefales!

signed cover of Killungard DVD

Støtt undergrunnen og få deg en signert DVD du kan vise frem du også!

Skuld

Skuld poster.

Skrekkfilm fra Færøyene er ikke hverdagskost. Strengt tatt er vel ikke film generelt fra Færøyene hverdagskost heller, men desto mer gledelig å komme over en dyster, overnaturlig skrekkfilm fra holmen der ute i vest.

Skuld er kun en knapp halvtime lang, men jeg synes den både får fortalt en interessant historie og gjør god bruk av det unike forblåste færøyske landskapet og lynnet. Anbefales!