Aftenpostens knefall

I uken som gikk var vi vitne til en heller flau opptreden av Aftenpostens sjefredaktør Espen Egil Hansen. Andre har beskrevet det som at Aftenposten-redaktøren står med lua i hånden, og jeg synes beskrivelsen er treffende. For mens Hansen kritiserer Facebooks dømmekraft overfor hva de bør tillate publisert på sitt nettsted, så er det hele med en bedende og underdannig tone. Aftenposten er avhengige av Facebook kan vi lese blant all smiger om grenseløs makt og nettstedets øvrige fortreffelighet.

Aftenpostens sjefredaktør hevder seg senurert, og foreslår en ordning hvor han (og andre redaktører) skal få spesialprivilegier til å publisere hva de vil uten at dette skal gjelde “andre brukere av Facebook.” Et forslag som er så dumt at det knapt behøver kommenteres.

Det jeg derimot skal kommentere, er den manglende viljen til å ta et réelt oppgjør med facebook. Kritikken fra Sjefredaktør Hansen er ikke tatt ut av løse luften, men den misforstår både hva som er et nettsted som facebook sin rolle i det hele, og hva som er det virkelige problemet.

La oss ta det siste først: Problemet er hverken facebook i seg selv, eller deres retningslinjer for bruk av tjenesten. De kan man velge hvorvidt man vil godta eller ikke. Godtar man dem ikke er det bare å la være å bruke den. Det er ingen menneskerett å bruke facebook, og følgelig er heller ikke Facebook forpliktet til å publisere alt hva deres brukere vil. Det har du allerede lest og godtatt i de nevnte bruksbetingelsene.

Problemet er derimot at alle, Aftenposten inkludert, behandler facebook som om det var en offentlig plass. En institusjon med en samfunnsoppgave, et slags torg hvor det er plass til alle, og hvor alle kan rope like høyt om hva de har på hjertet. Mange behandler Facebook som om det er internett!

Men Facebook er ikke et slikt torg. Det er heller ikke internett! Det er én kommersiell, lukket tjeneste hvor brukerne (dersom de godtar bruksbetingelsene,) kan kommunisere med hverandre mot at Facebook får lytte på og bruke informasjonen som utveksles slik de vil. (Spoiler: De vil bruke den til å selge deg til sine kunder, annonsørene.)

Dette har ingen ting med redaksjonelt ansvar å gjøre, det har ingen ting med ytringsfrihet å gjøre, og det har ingen ting med sensur å gjøre. Facebook er ikke en samfunnsinstitusjon eller et fritt kommunikasjonsmiddel. Det er en reklamekanal.

Sa jeg at det ikke hadde noe med sensur å gjøre? Sannelig, det gjorde jeg!

Sensur er når noen (i hovedsak offentlig myndighet) forhindrer noen fra å ytre seg om noe i sine egne kanaler. F.eks. når FrP [nektet SAS] å trykke en artikkel som var kritisk til FrP er det sensur. Når Putin nekter RT å formidle kritikk av Putin er det sensur. Når Aftenposten ikke vil trykke dette innlegget er det ikke sensur.

Det handler med andre ord ikke om hvorvidt en gitt publikasjon eller nettsted ønsker å videreformidle det man har ytret. Jeg ville egentlig forvente at en sjefredaktør forsto dette skillet. Det burde forsåvidt også statsministeren og andre som har hevet seg på, men jeg forventer naturlig nok mer av en av landets viktigste redaktører.

Så hva med oppgjøret? Jo, norske avisredaktører og andre bør gjøre seg uavhengige av facebook og andre lignende lukkede tjenester. Sosiale medier har nok kommet for å bli, men det finnes heldigvis alternativer som ikke legger samme begrensninger på en.

Aller viktigst er det selvsagt å ha en solid satsning på sine egne websider, noe de fleste norske aviser er rimelig flinke til.

Neste skritt er å promotere frie løsninger heller enn lukkede og kommersielle tjenester for sosial interaksjon. F.eks. er Diaspora og GnuSocial verdensomspennende sosiale nettverk som drives og utvikles av brukerne selv. Det er ingen som eier det, og man kan velge blant en rekke servere å koble seg til, også her i Norge (flokk.no (Diaspora), quitter.no (GNU social)). De forskjellige serverne utveksler poster og informasjon seg imellom, slik at man kan kommunisere og dele artikler og informasjon på tvers av dem. Og det hele er rimelig fritt for reklame!

I stedet for å promotere facebook ved enhver anledning, kanskje norske redaksjoner kan bidra til å støtte, utvikle og fremme de frie løsningene i stedet?