Ways of Seeing

[Ketil Lund og Hanan Benammar i Ways of Seeing]

Ketil Lund og Hanan Benammar i Ways of Seeing på BlackBox Teater.
(Foto: BlackBox teater.)

I og med at rettsaken mot Laila Bertheussen er godt i gang, har det famøse teaterstykket Ways of Seeing dukket opp i mediebildet igjen. Som en av de som faktisk har sett stykket tenkte jeg at jeg kunne si litt om det. Både stykket i seg selv, og tankene jeg gjør meg rundt det som har vært skrevet og sagt om stykket, og om det som kommer frem i rettsaken.

Som de fleste andre ble jeg oppmerksom på stykket pga oppstyret det (og ikke minst Bertheussen selv) skapte. Da det ble satt opp ekstra forestillinger i forbindelse med Hedda dagene på Det norske Teatret, fikk jeg heldigvis anledning til å se det.

Ut fra medieoppstyret var det vanskelig å ha noen formening på forhånd om hvordan stykket kom til å være eller hva det i det heletatt handlet om. Derfor var det ganske spennende å se hva som kom når teppet gikk opp. Det vil si — det gjorde det ikke. I hvertfall ikke til å begynne med.

En av skuespillerne kommer ut igjennom sceneteppet og begynner å fortelle om seg selv; hvordan det er å vokse opp i et Frankrike hvor ekstrem nasjonalisme og fremmedfientlighet stadig vinner frem og blir mer normalisert. Om hvordan det var å komme til Norge og oppdage at også her har de samme kreftene begynt å bite seg fast. Hun ankommer Norge samme år som Anders Behring Breivik begår sin massakre mot ubevæpnet politisk interessert ungdom og sprenger en bombe ved regjeringskvartalet.

Med det etablerer hun et bakteppe for hva stykke skal handle om. Fremmedfientlighet, rasisme, overvåkning og hvordan penger og maktstrukturer brukes til å forsterke skillet mellom utenforskap og majoritetsbefolkningen. Stykket er mangesidet, og har ikke noen klar lineær handling. Min umiddelbare tanke da jeg gikk ut fra teatersalen var at dette var en dokumentar i teaterform.


[Bilde av Ways of Seeing med huset til Wara/Bertheussen i bakgrunnen.]

Bilde fra forestillingen med huset til Wara/Bertheussen i bakgrunnen.
(Foto ukreditert fra Dagbladet.no.)

Selv om det er filmingen av boligene til fremtredende maktpersoner som har fått mest oppmerksomhet, utgjør dette bare en liten del av stykket. Disse videosnuttene er mest brukt som en ramme for å kunne snakke om de forskjellige personene, deres rolle i samfunnet, og i narrativet som stykket prøver å formidle. Av disse igjen er nok Wara/Bertheussens bolig den som får minst oppmerksomhet.

Og nei: Tor-Mikkel Wara blir ikke omtalt som rasist i stykket. Han blir betegnet som en justisminister som har som program å militarisere politiet, noe som godt mulig er en overdrivelse, men begrunnes med at han sto for en økt bruk av bevæpning ihvertfall i oslo-politiet.

Hans forgjenger Sylvi Listhaug ble derimot omtalt som rasist. Noe jeg ikke ser noen som helst betenkelighet med.

I det heletatt er det lite i stykket som tilsier at det nettopp er huset til Wara og Bertheussen som skulle bli utsatt for vandalisme. Om noen lot seg rive med av hva som ble presentert, ville jeg tro det var mange andre som ville være mer nærliggende mål. Men det ser kanskje annerledes ut om man blir opprørt og forlater salen tidlig i stykket?


Igjennom dialogene og monologene i stykket får vi et innblikk i hvordan enkelte politikere og kjente aktører i den norske finanseliten er med på aktivt å støtte den nye bølgen av høyreekstreme både politisk og økonomisk. Om det er noe som burde bli gjenstand for medieoppmerksomhet så er det nettopp dette.

Stykket hevder det finnes et skjult og omfattende samspill mellom politikere, finanstopper og høreekstreme organisasjoner. Hvordan disse inngår i hverandres omgangskretser, har overlappende agendaer og støtter hverandre. En etterfølgende debatt hvor dette kunne blitt belyst og kildematerialet vurdert hadde vært uhyre interessant.

[Avisklipp om støtte til høyreekstreme organisasjoner.]

Et knippe avisklipp som viser at fremtredende finansinvestorer står bak støtte til bl.a. Hege Storheug/HRS og Resett.

I løpet av rettsakens første uke fikk vi da også høre om en lukket chattegruppe som foruten Bertheussen selv, besto av i hvertfall ett statsråd (Ingvil Smines Tybring-Gjedde), én nylig avgått statssekretær (Line Miriam Haugan), og Rita Karlsen - redaktør og daglig leder for den islam- og innvandringsfientlige organisasjonen Human Rights Service (rights.no). Med andre ord: som rett ut av manus på stykket selv.

At Ingvil Smines Tybring-Gjedde insisterer på at gruppen var av personlig karakter, ikke et "profesjonelt nettverk" viser bare at hun ikke forstår hva det er stykket snakker om. Det er jo nettopp de personlige og vennskapelige forbindelsene mellom politikere, finansfolk og høyreekstreme og innvandringsfientlige krefter det handler om!

Når medlemmer av regjeringen drikker rødvin og fjaser sammen med representanter for en klart innvandringsfientlig organisasjon, så er det absolutt noe som er av allmen interesse. Videre bør den tydelig tette og personlige kontakten mellom fremstående FrP-politikere og HRS være gjenstand for diskusjon neste gang statsstøtten til HRS er oppe til debatt.


Et annet av temaene i stykket er hvordan terror- og fremmedfrykt fører til et lovverk som er stadig mer tilpasset makthaverne. Mekanismer som skal beskytte befolkningen mot overgrep fra makthaverne blir derimot stadig oftere svekket. Økt bruk av overvåkning er ett slik eksempel, det at man kan straffes for tanker og handlinger som ikke er begått er et annet. I disse samtalene er det tidligere høyesterettsdommer Ketil Lund som fremfører de advarende formaningene.

Igjen et alvorlig tema som hadde fortjent mer debatt i ettertid, men som såvidt jeg har klart å få med meg har blitt forbigått i øredøvende stillhet.

Istedet har vi endt opp med en platt debatt hvor så godt som ingen av de som sier eller mener noe om stykket har sett det, og hvor hovedfokuset har vært at noen maktpersoner synes det er ubehagelig at hjemmene deres er blitt filmet og brukt i stykket.

Og selvsagt er det ubehagelig å oppdage at man har blitt overvåket. Det er jo også nettopp noe av det stykket vil formidle. Det er bare det at vanligvis rettes overvåkningen mot de med mindre ressursser til å motsette seg den. Om bare "lov og orden"-fraksjonen i norsk politikk klarer å huske denne lærdommen til neste gang utvidede fullmakter til integritetskrenkende politimetoder skal opp til behandling, så har Ways of Seeing gjort jobben sin og vel så det.