Rasister har tagget ned minnesmerket til Benjamin Hermansen på Holmlia i Oslo. Jeg vil ikke spre deres budskap videre, så legger heller ved et bilde fra tidligere. Benjamin ble drept av nynazister i 2001. Om to dager markerer vi ti år siden det fascistiske angrepet på regjeringskvartalet og AUF sin sommerleir på Utøya. Det er knapt to år siden en rasist gikk til angrep på moskeen til Al-Noor Islamic Centre i Bærum etter å ha drept sin stesøster på grunn av hennes bakgrunn.

Vi lever i en tid der rasister får hyle ut sit hat på offentlige steder under politibeskyttelse – steder utvalgt spesielt fordi mange med innvandrerbakgrunn ferdes eller bor der. Nynazister marsjerer åpenlyst i norske og skandinaviske byer, igjen under politibeskyttelse. Politikere kan fremme rasistiske utsagn og konspirasjonsteorier uten at det får noen som helst konsekvens, snarere tvert imot.

Det er til å gråte av.

Kampen mot rasisme er viktigere enn noen gang.

I og med at rettsaken mot Laila Bertheussen er godt i gang, har det famøse teaterstykket Ways of Seeing dukket opp i mediebildet igjen. Som en av de som faktisk har sett stykket tenkte jeg at jeg kunne si litt om det. Både stykket i seg selv, og tankene jeg gjør meg rundt det som har vært skrevet og sagt om stykket, og om det som kommer frem i rettsaken.

Som de fleste andre ble jeg oppmerksom på stykket pga oppstyret det (og ikke minst Bertheussen selv) skapte. Da det ble satt opp ekstra forestillinger i forbindelse med Hedda dagene på Det norske Teatret, fikk jeg heldigvis anledning til å se det.

Det er ikke mer enn 16 år siden nynazister tok livet av en ung gutt på Holmlia i Oslo. Den gang var fordømmelsen klar og umiddelbar fra alle hold. Aldri mer rasisme, sa vi. Det ble satt fokus på nynazismen og miljøet ble fulgt opp og i stor grad lagt øde.

For Benjamin Hermansen var det imidlertid for sent. Vi skyldte ham og de mange andre som har blitt utsatt for rasistisk hets å ikke glemme. Å ikke igjen la rasisme få fritt spillerom i samfunnet.

I dag er det nøyaktig fem år siden terroranslaget mot regjeringskvartalet og Arbeiderpartiets sommerleir på Utøya. Det var også en fredag.

Fem år etter massakren er det likevel lite som tyder på at vi har lært noe som helst av hendelsen. Hatet mot innvandrere og i særdeleshet mot muslimer føles sterkere enn noen gang. Breiviks inspirasjonskilder slipper i langt større grad til i media, og forestillingen om muslimer og innvandrere får formes av motstanderne og haterne.

Sårene var dype i dagene etter terroranslaget for fem år siden. Vi skylder oss selv og de som vi mistet at vi ikke glemmer, og at vi ikke lar sårene gro før hatet og rasmismen er rykket opp med roten og marginalisert.

Noen sår vil aldri gro.

Noen sår må aldri gro…

Interessant innlegg i Dagbladet om taterne og romanifolkets behandling før, under og etter 2. verdenskrig:

Dersom NS-regimet hadde sendt taterne/romanifolket ut av landet, ville krigen markert et radikalt brudd med norsk assimileringspolitikk overfor folkegruppen. I stedet lanserte regimet en variant av venstrestatens assimileringspolitikk.

I arbeiderpartistaten etter krigen ble denne politikken videreført og skjerpet, uten kritiske spørsmål.

Les resten av innlegget her.